General survey concerning Employment instruments (sysselsetting) av Dag Bjørnar Johnsrud

General survey concerning Employment instruments

Dette er en rapport som presenterer innsamlede data fra medlemslandene og arbeidstakerorganisasjoner i medlemslandene vedrørende de seks sentrale ILO-instrumentene knyttet til sysselsetting:
- Konvensjon nr. 122 om Arbeidsmarkedspolitikk fra 1964
- Konvensjon nr. 142 om HR-utvikling fra 1975
- Konvensjon nr. 88 om Arbeidsmarkedstjenester fra 1948
- Konvensjon nr. 181 om Private arbeidsformidlingsbyråer fra 1997
- Rekommandasjon nr. 189 om Arbeidsplassutvikling i små og mellomstore bedrifter fra 1998
- Rekommandasjon nr. 193 om Fremme av kooperativer fra 2002

Rapporten som er utarbeidet for denne komitéen er tredelt. Først gis det en presentasjon av de seks instrumentene i form av når og hvordan de er blitt til, deretter gis det en presentasjon av medlemslandenes rapporter på i hvilken grad og hvordan instrumentene er ratifisert og implementert samt hvilke behov det anses å være for å få støtte til videreutvikling av instrumentene i den enkelte land og hvorvidt instrumentene hensiktsmessig kunne vært oppdatert. Til slutt gis det en oppsummering av undersøkelsen med antydning om veien videre. I det følgende er det denne delen av rapporten som kommenteres mht. utgangspunkt for norsk arbeidstakerside sin posisjon for arbeidet under ILOs 99. arbeidskonferanse.

Det er hensiktsmessig å sette de ulike instrumentene inn i en sammenheng med både Philadelphiadeklarasjonen fra 1944, som slo fast at ILOs målsetting om å bidra til at verdens land oppnår full sysselsetting og økt levestandard. Menneskerettighetskonvensjonen fra 1948 slår videre fast at; ”alle har rett til arbeid, fritt valg av arbeid, til rettferdige og gode arbeidsforhold og vern mot arbeidsledighet”.

Komitéen er i all hovedsak arbeidstakervennlig i sine oppsummeringer og tilløp til anbefalinger. Det er nok også hensiktsmessig å slutte opp om de anbefalinger som retter seg mot SMEs da dette også kan bidra til at vi oppnår enighet med arbeidsgiverne. Arbeidsgiverorganisasjoner har ikke rapportert inn til denne undersøkelsen – noe også komitéen beklager.

Arbeidstakersiden bør slutte opp om komitéens uttalelse om tre grunnleggende skritt som fører fram til full, produktiv og fritt valgt arbeid:
1. Politisk vilje til full sysselsetting jfr. Konvensjon nr. 122, artikkel 2.
2. Medlemslandene må bygge opp eller forsøke å bygge opp nødvendige institusjoner som sikrer oppnåelsen av full sysselsetting. Her er det aktuelt å vise til både konvensjon nr. 88 og nr. 181. Konvensjon nr. 122 oppfordrer medlemslandene til å etablere aktive arbeidsmarkedsinstrumenter som evalueres jevnlig opp mot evenen til å oppnå full sysselsetting.
3. Medlemslandene skal ut fra sine ulike utviklingsnivåer og økonomisk bæreevne oppnå og oppretthold full sysselsetting gjennom:
- støtte opplæring for arbeidstakere jfr. Konvensjon nr. 142
- fremme utvikling av kooperativer, jfr. Rekommandasjon nr. 193. Dette er viktig mht. jobbskaping, integrering og fattigdomsbekjempelse.
- fremme utvikling av små- og mellomstore bedrifter (SMEs), da disse har stor betydning i fattigdomsbekjempelse gjennom jobbskaping jfr. Rekommandasjon nr. 189.

Av poenger som nevnes av komitéen for øvrig er det særlig viktig for arbeidstakersiden å støtte opp om følgende:
- Konvensjon nr. 142 sin understreking av gjensidigheten mellom retten til arbeid og rett til utdanning for alle. Samt konvensjonens understreking av arbeidet fro å redusere missforholdet i kompetansenivå mellom ulike arbeidsmarkeder. I denne sammenheng er det også viktig å vise til Konvensjon 195 som identifiserer livslang læring som kritisk både for konkurranseevnen til bedrifter og arbeidstakernes sysselsettingsevne.
- Henvisningen til Global Jobs Pact fra 2009 er også en fordel for arbeidstakersiden – ikke minst mht. å gi regjeringene grunnleggende verktøy til å etablere arbeidsstandarder som grunnlag for bærekraftig gjenoppbygging etter den globale økonomiske krisen.
- Et sterkt fokus må også rettes inn mot det faktum at kvinner og andre svake arbeidstakergrupper rammes hardest av den økonomiske nedturen. Rapporten viser at mange stater har iverksatt spesielle tiltak for å styrke sysselsettingsmuligheten for kvinner – men også for eldre arbeidstakere og for funksjonshemmede.
- Komitéen understreker betydningen av trepartsarbeidets sterke betydning ikke minst i krisetider – og det blir viktig for arbeidstakersiden å ytterligere framheve dette gjennom arbeidskonferansen. Ikke minst gjelder dette i budsjettmessige saker knyttet til arbeidsmarkedspolitikken.

Komitéen framhever tre nyttige politikkområder i kampen for å redusere arbeidsledigheten, særlig gjelder dette utviklingsland:
1. Identifisere og etablere mål for økt arbeidsintensitivitet i økonomisk vekst.
2. Økt oppmerksomhet mot fremme av sysselsetting på landsbygda.
3. Tilby finansieringsordninger for fremme av entreprenørskap hos ungdom og kvinner.
Av disse tre områdene blir det viktig for arbeidstakersiden å motvirke pkt. 3 – kanskje ved å bringe kvinner og unges behov inn i de to første politikkområdene. Fokuset på Entreprenørskap er særlig i utviklingsland en fare i forhold til å tilsløre reelle arbeidsforhold ved å skjule tilsettingsforhold ved å kalde arbeidstakerne entreprenører. Komitéens anbefaling om dybdestudier av arbeidsledighet i utviklingsland må fra arbeidstakersiden knyttes tett til konkrete tiltak – det er viktig at et fokus på slike studier er aktivitetsorientert og ikke kun akademisk interessante studieområder.

Komitéen fokuserer også på ungdomsarbeidsledigheten – og særlig langtidsledige ungdom. Arbeidstakersiden bør særlig styrke fokuset på situasjonen for ungdom. Med de siste tallene for ungdomsledigheten i den vestlige verden – hvor den i Norge er tre ganger så høy som den generell arbeidsledigheten – og i for eksempel Spania som har en ungdomsledighet på mer enn 40 % - blir det viktig å løfte disse utfordringene fram i ILOs arbeidskonferanse.

Arbeidstakersiden må også støtte komitéens understreking av sammenhengen mellom økt arbeidsmigrasjon og forekomsten av stadig flere multinasjonale selskaper – at løsningene på den økonomiske krisen og dermed også sysselsettingsinstrumenter krever løsninger på tvers av landegrensene.

Komitéen konkluderer med at det foreligger grunnlag for to regelsettingsformer:
1. Et nytt instrument i tillegg til gjeldende instrumenter for å fylle gapet i gjeldende regelverk. Etablere veiledende prinsipper og policy for å håndtere preventive krisetiltak og effektiv krisehåndtering i tråd med Philadelphiadeklarasjonen, Deklarasjonen om sosiale rettigheter og Global Jobs Pact.
2. Et samleinstrument for alle instrumenter som er relevant for sysselsetting. Etablering av et omfattende og sammenhengende sett av globale standarder relatert til sysselsetting basert på de etablerte sysselsettingsrelaterte instrumentene og samtidig tetter gapet i eksisterende regelverk.
Arbeidstakersiden bør kunne støtte begge alternative veier – men velges det andre alternativet blir det krevende å klare å ta opp i seg alle elementene i de gjeldende instrumentene.